Polen-London-Ahus-Psyk-Hjemme

Mai og så langt av juni har kjentes som en berg og dalbane. Jeg hadde en fantastisk tid fra 2-10 mai med tur til Polen for å se Mars og der etter London (av samme grunn) hvor jeg fikk bo hos en fantastisk venninne. Jeg skulle gjerne ha opplevd den uken igjen og igjen og igjen.

Da jeg kom hjem var kroppen tydligvis ganske utbrent. Tre dager senere ble jeg sendt til ahus, men jeg har aldri fått så elendig behandling ifht spiseforstyrrelsen. Etter 2,5 dag ble jeg videresendt til akuttpsykiatrisk, men fikk snakket meg ut av innleggelse der. Jeg prøvde å fortsette å spise litt mer hjemme, men etter to dager fikk jeg sykelige væskesamlinger i hele kroppen. Jeg kunne knapt åpne øynene og hadde fysisk vondt, særlig i ansiket, av alt vannet. Så der røk forsøket på å opprettholde matmengden og vekten beveget seg nedover igjen. Legen ville fortsatt ha meg innlagt et sted, ettersom jeg fortsatt ikke var helt "stabil". 26 mai ble jeg innlagt for fjerde gang på døgnenheten. Daglige blodprøver, blodtrykksmåling to ganger daglig (innimellom fler) og veldig begrenset aktivitet første uken. Andre uken klarte jeg å tigge meg til 30 min gåtur, men måtte måle blodtrykk hver gang. Var trykket eller pulsen for lav, fikk jeg ikke lov å gå. Ettersom posten jeg var på skulle stenges ned for sommeren (posten legges ned og åpnes som en sf-enhet til høsten. Den hadde 11 sengeplasser, 2 for sf, resten for depresjon/angst. Til høsten blir det kun 4 senger, alle for sf) ble oppholdet 2,5 uker. 12 Juni ble jeg derfor skrevet ut.

Og nå? Jeg spiser. Ikke mye, ikke hva som er anbefalt, ikke hva kostlisten sa, men nok til å klare meg hvert fall. Jeg er rastløs, sliten, utålmodig. Delvis deprimert. Folk virker glade over sommerferie. For min del har jeg ikke ferie. I dag er det onsdag. Det kunne vært hvilken som helst onsdag i året. De er alle sammen like tomme. Det er egentlig fint lite jeg ser frem til. Alt virker så meningsløst. Hadde jeg bare vært rik.
Så ja. Dette var hvert fall en liten update. Håper dere nyter sommeren.

De neste 10 dagene

Torsdag:
Foredrag og Fysioterapi
Fredag:
Bursdag for søster
Lørdag - Tirsdag:
Polen og konsert
Onsdag:
Psykolog
Torsdag og fredag:
? kanskje fysioterapi en dag
Lørdag-Søndag
London og konsert

Men akkurat nå håper jeg bare kvalmen snart vil ta slutt. Blir oftere og oftere kvalm om jeg spiser, uansett hvor mye/lite. Jeg vet ikke. Håper det gir seg.

Mitt såkalte "friår"

Det er en grunn til at jeg ikke stopper deg på gata, setter meg ved siden av deg på bussen eller toget, eller stirrer intenst ned på telefonen/iPoden min når du går forbi. Det overhode ikke fordi jeg ikke har sett deg, for tro meg, jeg har skannet hvert eneste ansikt, studert hver hårfrisyre og analysert alle antrekk nøye i min søken etter kjente, for å vite hvem jeg skal unngå å støte på eller møte blikket til. Men det er heller ikke fordi jeg ikke liker deg eller ikke ønsker å snakke med deg. Jeg skulle så inderlig gjerne slått av en prat med deg, gitt deg en klem eller kanskje tatt en kaffe mens vi snakket sammen om alt mellom himmel og jord. Men jeg er redd. Livredd faktisk. Livredd de to første, uungåelige spørsmålene, "Hvordan går det?" og kanskje det verste; "Hva gjør du for tiden?". Greit nok, jeg kan lett lyve på det første spørsmålet. Svare at "Det går" eller "Jeg lever i hvert fall" før jeg spør deg hvordan du har det. Men så kommer det. Du lurer på hva jeg driver med. Hva jeg gjør og hva jeg har drevet med siden sist vi så hverandre. Og med det spørsmålet er det som om du spytter meg i ansiktet og tråkker, tramper, hopper på den siste lille stoltheten jeg kanskje måtte ha følt den dagen som gjorde at jeg turte å gå ut døren.
"Nei, ikke stort egentlig" svarer jeg, i et forsøk på å unngå spørsmålet ditt.
"Åja, tar du et fri år?" Friår? FRIÅR? Kaller du dette fri?
"Ja, jo, noe sånt" svarer jeg og prøver å svelge vekk den voksende klumpen i brystet.
"Ja, det er jo deilig det og!" svarer du og jeg får deg heller til å snakke om studiene eller jobben din, eller planene dine for en verdensreise, før jeg unnskylder meg med at jeg må rekke toget og snur meg vekk med et raskt "Fint å se deg igjen!". På toget hjem sitter jeg og føler meg mildt sagt forjævlig. Tankene tar overhånd og overbeviser meg nok en gang om at alt jeg er, er en stor, mislykket klump med fett.

Du skjønner, da du for snart 2 år siden startet på studier, dro i militæret, tok et faktisk friår eller dro på folkehøgskole, ble jeg hjemme. Jeg måtte ta opp to fag for å få fullført vgs, men hovedsakelig trengte jeg tid på meg. Tid til å bli frisk. Etter en liten vektoppgang, tilbakefall og en ni ukers lang innleggelse prøvde jeg meg på livet. Jeg fikk meg jobb, søkte skoler, kom inn på en skole og i september i fjor flyttet jeg hjemmefra. Men jeg hadde det  fortsatt forjævlig og etter knapt en måned tok tankene såpass overhånd at jeg begynte å bli redd for å være alene, for hva jeg kunne finne på dersom jeg fikk sjansen. Jeg avlsuttet studene og satte meg på første fly hjem. Og dette kan jeg fint fortelle deg om dersom du spør. Jeg har lagt det bak meg. Eller, jeg har lagt det nok bak meg til at jeg klarer å snakke om det. Men dette var i oktober og du vil vite hva jeg har bedrevet tiden min med siden da. "Fint lite" svarer jeg og vil mest av alt krype ut av huden min, forsvinne ned i et sort hull. Og jeg vet du bare mener det godt når du forteller meg at det må være deilig, men det gjør så forbanna vondt og jeg tør ikke forklare deg, for jeg er redd du ikke skal forstå.

Dette er ikke et friår. Det er faktisk alt annet enn fri. Jeg kjemper, hver eneste bidige dag kjemper jeg. Fra sekundet jeg våkner om morningen, til jeg legger meg om kvelden kjemper jeg mot meg selv. Med meg selv? Jeg vet ikke en gang hva som er hva lengre. I hele vinter har jeg kjempet for å holde meg selv i livet. Kjempet mot tankene i mitt eget hode. For det er der problemet ligger. Jeg kan ikke ta "fri". Aldri. Jeg kan ikke reise bort og rømme fra alt som er vondt når det er jeg som er min egen verste fiende. Det er ikke "deilig" for meg å være hjemme dag ut og dag inn. Likevel tør jeg ikke møte deg, for angsten stopper meg i fra det. Det er et paradoks, jeg vet, men for øyeblikket er jeg ikke sterkere enn meg. Og det gjør vond, helt forjævlig vondt, men jeg aner ikke hvordan jeg skal forklare deg det så du forstår. For vet du egentlig hvordan det er å gå i dager, uker, måneder med en uro og smerte i brystet som bare eskalerer for hver dag som går? Vet du hvordan det er å våkne når første tanken som slår deg er "Faen, ikke en dag til" eller legge deg hver kveld med et ønske om å aldri våkne? Dagene går til psykologtimer og fysioterapi, og resten av tiden vies til å distrahere deg selv fra mat, til å kontrollere alt du spiser eller drikker. Og der kommer det neste problemet. Alle mine tanker går til mat, vekt og destruktive tanker. I tillegg har jeg sultet hjernen min i mange måneder. Så dersom vi kommer oss forbi de to første spørsmålene, aner ikke jeg lengre hvordan jeg skal føre en samtale. Jeg har ingenting intressant å fortelle, ingenting å snakke om og jeg vet ikke lengre hva jeg skal spørre andre om, fordi det har gått så lang tid siden jeg hadde en helt hverdagslig samtale. Dette tærer på, det skal du vite. Psykiske lidelser er en heltidsjobb med overtid, for du kan ikke bare legge de vekk. Så nei, jeg har ikke fri. Jeg har anoreksi, angst, depresjoner og selvmordstanker.

Det kan godt hende du nå tenker at "Men hvorfor forteller du meg ikke dette? Jeg vil jo bare støtte deg", men er dette virkelig en samtale du vil ta på åpen gate eller på en cafe der hvem som helst kan lytte? Og ville du virkelig følt det så komfortabelt dersom jeg lesset alle mine problemer over på deg, når du mest sannsynligvis forventet et enkelt svar om studier eller jobb? Jeg tviler. Men jeg vil du skal vite jeg er lei for det. Unnskyld at jeg ikke svarer på meldinger, ser en annen vei og regelrett overser deg. Det er ikke meg. Ikke slik jeg egentlig er. Jeg kan ikke si, med hånden på hjertet, at jeg håper dette endrer seg, for anoreksien har mer makt enn meg for tiden og ønsker ikke endre noe, men jeg kan si kanskje. Jeg håper du kanskje kan møte på meg igjen og at jeg er meg, verken mer eller mindre.

"Held between heaven and hell"

Cold - Aqualung

Jeg vil ikke mer. Det er alt.

Alt jeg har er tid..


Jeg forstår ikke helt at det er 1 mars. Hvor forsvant februar? Januar? Julen, desember? Hvor ble det av høsten, sommeren, våren? Det er fortsatt august 2013. Jeg er 19 år. 19. 19. Ikke eldre. Tiden har ikke gått siden videregående. Og jeg er 19. Jeg har ennå tid uten å bli stemplet som en udugelig samfunnsborger. Uten å være den tragiske personen som aldri startet studier eller skikkelig jobb. Jeg har ennå troen på at noe kanskje, muligens, en dag vil kunne endre seg.

Jeg vet, jeg vet, jeg vet, jeg vet

Og jeg har sett alt dette før jeg vet hvordan det går
Det går sånn som det gjør når man er redd det man ikke forstår
Men jeg vil høre noen si at også dette
Det skal gå over
Siri Nilsen - Jeg vet

Jeg vet ikke hva som er verst. Det kan ikke helt sammenliknes. Men det smerter å vite, å være fullstendig klar og bevist, uten å kunne gjøre noe med det. Du kan jo tenke deg, å være våken, men paralysert under en opperasjon. Du kjenner alt. Kjenner hvordan kniven skjærer gjennom hud og kjøtt. Du føler absolutt all smerten,  men er totalt ute av funksjon til å gjøre noe som helst med det. Du kan prøve å skrike, men ingen vet egentlig hva de skal gjøre. Bedøvelse fungerer ikke og alt du kan er å kjenne på denne smerten fra kniven som graver dypere og dypere inn i deg.

How can I sleep if I don't have dreams? I just have nightmares.

I've been thinking of everything
I used to want to be
I've been thinking of everything
of me, of you and me
(...)
I'm in the middle of nothing
and it's where I want to be
I'm at the bottom of everything
and I finally start to leave

This is the story of my life
These are the lies I have created

The Story - 30 Seconds to Mars

Det er skremmende å våkne og ikke kunne skille drømmen fra virkelighet.

(Overskriften: The neighbourhood - Staying up)

Kalde, skarpe klør som dreper

Hva gjør man når man verken er villig eller i stand til å gjøre det som burde gjøres, og hver dag kjennes som et helvete? Når du har den gjennomgående følelsen av "dette går ikke mer"? Jeg kan ikke beskrive det som noe annet enn et trykk. Et voldsomt trykk av smerte, kvelende, gjør det vondt og tungt å skulle puste. Dette er ikke tomheten, den apatien jeg har følt tidligere. Dette er jævelskap jeg sliter med å beskrive. Jeg har rett og slett ikke nok ord.
Det er fortvilende og frustrerende, for jeg har ikke energi til å ta opp kampen. Til å komme meg opp om morningen og gjøre noe som helst form for nytte om dagen. Og jada, jeg vet det "spis, så får du energien, gleden og lysten", men jeg har prøvd for faen. Jeg har prøvd og gjort og kjempet, og alt som skjedde var at smerten vokste. At tankene ble mørkere. Høyere. Mer dominerende.
Det er ikke gøy å ligge i sengen og ikke få sove fordi en stemme skriker for høyt til at du kan høre dine egne tanker. Det er skremmende, direkte skremmende, når ikke en gang piller kan redde deg fra ditt eget hode. Går jeg mot dem nå, kjemper jeg mot dem og spiser mer, da dør jeg. Da vet jeg, at da er det ikke noe meg lengre.
Så hvordan forklarer man dette til dem rundt seg..?

Aleksitymi

"Hver gang jeg spør deg om noe angående følelser, virker det som du tenker deg til dem. Du føler de ikke." Sa fysioterapauten forrige uke. For snart et år siden leste jeg en henvisning der jeg fant ut at psykiateren min har lurt på om jeg har aleksitymi. Jeg slo det fra meg først, selv om jeg hadde en liten stemme som lurte på om det kanskje kunne være sant. I løpet av vinteren har jeg tenkt på det. Ikke mye, bare litt. Men da fysioterapauten nevnte det forrige uke ble det med ett mer ekte.
"Aleksitymi -manglende ord for følelser. Et begrep som betegner at en person har vanskelig med å oppfatte og finne ord for og uttrykke egne følelser, fantasier og drømmer."
Jeg har fått høre at det er vanskelig å nå inn til meg. At det er som om jeg sperrer andre ute, men fysioterapauten lurte på om jeg i det hele tatt har tilgang selv. Jeg tror det kanskje er sant. Jeg er ikke god på dette med følelser. Jeg sperrer dem ute. Prøver å ikke føle, og dersom jeg først føler noe, har jeg ofte vansker med å forklare nøyaktig hva det er jeg føler.

Akkurat nå er det vondt. Vondt og tomt. Det stopper på et vis der.
Jeg trenger sommer for å tine.

Når alt blir svart

Januar - Jeg ble innlagt. Februar - livet stod stille, fortsatt innlagt. Mars - jeg skrev meg ut og begynte å søke jobber. April - Jeg fikk meg jobb. Siden da begynte til å gå i ett. Søknader, jobb, liten sydentur, eksamen, jobb, mer jobb, en natt i Praha, enda mer jobb, heteslag, en uke på sørlandet, jævlig mye jobb i heten, en uke i Praha, mer jobb, fire dager i Canada, 1. september - flytte. Jeg hadde verken tid eller ork til å tenke. Jeg visste noe var galt, men jeg klarte å holde det vekk ved å løpe fra det ene til det neste. Men så ble det stille. For stille. Jeg fikk tid til å puste og det føltes som om jeg skulle kveles. Jeg var alene. Helt alene med meg og tankene. Og alt begynte å skrike. Jeg våknet opp, andre morning for meg selv. Jeg fikk ikke puste, begynte å hyperventilere. Tårene rant og rant, og rant. De første helgene dro jeg hjem. Fortalte aldri hvor vondt jeg hadde det. Ville ikke fortelle, i frykt for at smerten skulle bli ekte.
Smerten var så intens. Joda, jeg hadde stunder der ting føltes litt lettere. Der jeg kunne gå rundt og bare suge til meg den herlige følelsen av å bo i London, kjenne seg trygg i en millionby. Men for hver dag som gikk, ble det mørkere. Jeg kunne ikke lengre gå på fortauet langs trafikkerte veier eller vente på undergrunden uten å tenke "Ett skritt, så vil alt bli stille. Ett skritt, så vil alt bli fint. Ett skritt".

Det har gått to måneder siden jeg sendte meldingen til mamma og sa at jeg ikke klarte mer. To måneder siden jeg flyttet hjem. Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne si at ting var blitt bedre nå. At jeg var tilbake i jobb, begynt med nettstudier, at livet var litt enklere, men nei. Hver dag våkner jeg, utslitt, med tanken "Hvordan skal jeg overleve enda en dag?" surrende i hodet. I løpet av dagen går det et mantra inni hodet mitt "Håper jeg dør. Håper jeg dør. Håper jeg dør". Hver kveld legger jeg meg med det samme håpet om å aldri våkne igjen. Jeg har ikke mange mål i hverdagen. Skal jeg til psykologen, er det alt jeg får til den dagen. Jeg prøver å gå tur. Klarer jeg å gjøre noe mer, som å støvsuge, vaske kjøkkenet, bake noe til jul, er jeg stolt fordi jeg har fått til noe. Jeg har ennå ikke kjøpt en eneste julegave, ennå ikke ringt sjefen og sagt opp, ennå ikke fortalt venninner at jeg er hjemme. Jeg klarer ikke. Bare får det ikke til.
Når man går gjennom en mørk tunnell, der man ikke klarer å se eller forstå at den har noen som helst ende, er det vanskelig å  skjønne vitsen med å i det hele tatt stå opp om morningen.

Dagboksnotat, 2 Desember


Jeg ligger i sengen min. Stirrer i taket. Hvitmaling. Orker ikke stå opp. Tenker. Prøver å tenke. Klarer ikke tenke. Tankene spinner, rundt følelsen av håpløshet, tomhet, uten at de helt ser til å feste seg ved noe konkret. Det er bare tomt.
Jeg snur meg over på høyre side. Blikket faller på de lukkede, hvite gardinene, der lyset utenfra skinner svakt igjennom og gjør konturene av vinduskarmen skarpere. Igjen tenker jeg. Prøver å tenke. Klarer ikke tenke. Tankene spinner, uten å feste seg ved noe konkret.
Jeg lar blikket gli omkring i rommet i håp om å finne noe som kan gi meg en følelse. En god følelse, noe som kan gi håp, glede. Men selv ikke blikket ønsker å feste seg ved noe. Det bare registrerer raskt hva som befinner seg i rommet. Et hvitt klesstativ der mine første tåspissko henger nærmest meg. Det hvite skjerfet som ligger på stolen. På pulten av solid tre, som har så alt for mange ting på seg, stopper blikket ved lerretet jeg fikk av Eva for noen år siden. Den med tekst fra MCR malt i sort og rød på seg. Men blikket holder seg kun et halvt sekund der før det raskt glir videre. Isbjørnbildet jeg fikk til konfirmasjonen min, de limegrønne veggene, den hvite karmen rundt døren, det gullfargede dørhåndtaket.
Jeg snur meg tilbake på ryggen og kjenner hvordan jeg tynges ned i madrassen av min egen kroppsvekt. Der. Noe tankene fester seg ved. Bare så synd det er det eneste tankene har klart å feste seg ved de siste månedene.

Apatisk

Stirrende i en vegg, uten av stand til å gjøre noe. Nummen, men samtidig på bristepunktet. I fred med å bryte sammen fullstendig. Mørkt. Ingen kulde, men heller ingen varme. Uten å være i stand til å kunne smile. Er dette livet?

Utdrag

"At vekten fortsatte å krype oppover, bekreftet bare at jeg, i egne øyne, snart måtte være frisk. At jeg fortsatt var deprimert, at jeg ikke frivillig oppsøkte venninner til tross for at jeg var i Oslo, at angsten fortsatt hindret meg fra å fungere i nærheten av optimalt, lot jeg meg ikke merke med. Jeg var blitt så vant til å leve med sykdommen at den var blitt min nye standard, min nye normal. (...) Jeg trengte noe mer, noe målbart. Noe mer håndfast enn et konsept som i seg selv var et definisjonsspørsmål - for hva innebar det egentlig? (...) Alt vil ordne seg bare jeg kommer i gang med studiet"
- Kristine Getz, "Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?"

Bekmørkt

Jeg vet ikke. Det er vanskelig. Det er vondt. Det er ikke det at jeg ikke vil eller ikke prøver, det er det at jeg ikke har sjangs til å se, forstå, hvordan det i det hele tatt skal fungere. Hvordan jeg skal få det til. Hvordan skal man finne en vei når alt man ser er svart? Du vet, det er vanskelig å smile når man ikke skjønner hvorfor man skal det.

Tok bildet i helgen med oldemor sitt kamera. Ca 100 år gammelt.

Primrose Hill by Night



Det gjør vondt. Så jævla forbanna vondt. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

9 Days Count Down

Dagene går veldig i ett, føler jeg. Det er allerede fire uker siden jeg flyttet hit og snart en uke har gått siden vi fikk første prosjektet. I morgen er det bare 9 dager igjen til første innlevering, noe jeg er veldig spent på hvordan kommer til å gå.
Denne helgen har pappa vært på besøk og det har vært veldig fint. Vi har for det meste gjort ting vi ikke har gjort før i London, som å dra til Greenwich (som uttales "gren" ikke "green" fant jeg ut) til Royal Observatory og sett på fotoutstilling der, gå langs kanalen i Camden og vært innom London Zoo. I går fikk jeg også tatt noen fantastiske bilder over skylinen. Det har vært en veldig fin helg og jeg har kost meg masse. I morgen er det ny skoledag (har fri på mandager) med forelesning første halvdel av dagen hvertfall.
Utover det vet jeg ikke hvordan det går, egentlig. Mye angst angående mat er vell alt jeg kan si.

(Langs kanalen ved Camden)
Ja, forresten, tar en Foundation Degree (=forkurs) i Arts and Design, Photography Pathway. Så studerer foto.



Minor Update

Klokken er seks minutter over midnatt og lyden av trafikk og redningsbiler har endelig tatt slutt. Den eneste lyden jeg reagerer på nå, kommer fra min kjære room mate som biter tennene sammen hvert 3 sekund, ca.
I morgen har jeg vært her i min første hele sammenhengende uke. Alene. Litt rart. Innimellom litt skummelt. Overveldende kanskje? Men også fint. For snart tre uker siden satte jeg og mamma oss på flyet med noen store kofferter. Etter to timers flytur og en evighet med taxi (vi orket ikke drasse de med oss rundt gjennom byen), ankom vi boligen som skal være mitt hjem den neste tiden, i alle fall frem til jul. Det var kanskje litt tidlig å dra ned hit en hel uke før skolen startet (eller før jeg trodde den startet). Mamma dro hjem etter en natt og jeg klarte meg fint, trodde jeg. Da jeg våknet andre dagen, helt alene, hadde jeg vondt. Fysisk smerte på grunn av fysisk smerte. Jeg hadde ennå fire dager, helt alene, i en storby jeg kun har feriert i et par ganger. Jeg ville ikke sløse med penger og kjente bare en vond klump vokse inni meg. Det var både med lettelse og ekstrem skam og skuffelse jeg tok første flyet hjem den dagen. Likevel angrer jeg ikke. Det var godt å komme hjem en helg, og da jeg fikk vite første skoledag, som egentlig bare var en registreringsdag, at jeg ikke startet før uken etter, var det lettere andre gangen å ta flyet hjem over helgen.
Men nå har jeg altså vært her i snart en uke. Skolen har såvidt begynt å snirkle seg i gang for klassen min sin del og jeg har allerede fått meg flere venner. Natt til onsdag hadde jeg min første "night out" her, hvor jeg dro på white party med to og en halv jente.

Jeg burde kanskje fortelle HVOR jeg bor da. Jeg bor en gate bortenfor David Beckham, 15 minutter unna Hyde Park i vest-London. Her skal jeg være og studere i hvert fall frem til slutten av mai. Jeg kommer kanskje til å være flinkere til å si ting her, ettersom det nok kommer til å bli noe alenetid (i alle fall nå i starten). Jeg har uansett ikke fått psykolog her nede og ønsker ikke akkurat å åpne meg til de nye vennene mine med det første. Og jeg er ikke frisk. Langt i fra. Mye er fortsatt minst like vondt som før, og når jeg nå ikke får møte den som har støttet meg mest, dette året, like mye som før, og jeg egentlig ikke har hatt jevnlige psykologsamtaler på ett år (sett bort i fra innleggelsen i vinter) er det mye som ikke får plass i meg.
Men ja. dette var ikke ment som et dystert innlegg, men som en update på hva som skjer. Så hvis det er noen som lurer på noe, bare spør!

P.S. Tusen takk for at dere fortsatt gidder å komme innom bloggen min daglig. Det betyr utrolig mye for meg!

Syke tanker og sommerdager

Det er slitsomt å alltid være på tå hev for tankene sine. Jeg skriver ikke mye her lengre, ikke fordi jeg har det så spesielt bedre angående tankene mine, men fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal kunne uttrykke dem. Fordi jeg føler meg hyklersk dersom jeg nevner diagnosen min eller forteller at jeg fortsatt er syk.
Jeg har jobbet mye denne sommeren. Opptil 10 dager på rad, med 8 timers skift hver dag. Det er både fint og vondt. Fint, fordi nå tjener jeg endelig mine egne penger. Vondt fordi jeg nå føler jeg kastet bort hele fjoråret. Jeg jobbet ikke. Jeg var hjemme. Leste en gang imellom til eksamen. Gikk turer hver dag, som bare ble lengre og lengre. Tvangstrente i to måneder. Innleggelse. Jeg ble bare sykere og sykere fra høsten til nyttår, hvor jeg ble innlagt. Det var ikke før midten av april før jeg begynte å bruke "alenetiden" min på ikke-spiseforstyrrede-relaterte ting. Jeg har hatt ett år som på en måte føles veldig langt, på en annen måte er det som om det var et par måneder siden jeg var ferdig med 3 klasse videregående.
Likevel er det vondt at jeg nå jobber, fordi dette er siste tiden min før skolestart, og jeg har brukt denne tiden på å jobbe. I de ukene med 30 grader og bare solskinn, hadde jeg en uke ferie på sørlandet, der det var noe kaldere enn hjemme. Ellers har jeg jobbet. Og jobbet. Og jobbet. Et sted uten air condition.
Men jeg skal ikke klage. Jeg har hatt en fin sommer. Jeg har møtt to av mine tre største inspirasjoner og idoler, hatt det helt fantastisk på ferie i Praha, solt meg og badet, sett isbjørn for første gang i mitt liv (dog i fangenskap), og jeg skal en tur til Canada og møte mine tre største inspirasjoner, igjen. Deretter er det kun halvannen uke til skolestart. Noe jeg både gruer og gleder meg til. Det blir skummelt, og uvant. Et år uten rutiner og det å stå opp tidlig, for så å gå inn i en hverdag med skole hver dag. Men igjen, jeg skal ikke klage. Jeg er vannvittig heldig som er kommet inn i det heletatt, ettersom jeg søkte nokså sent. I tillegg blir det ufattelig spennende. Så joda, skummelt, men fantastisk spennende.
Så lenge tankene ikke får total kontroll.

Å bli frisk handler om å tørre å stå i det skremmende, ukjente, ubehagelige.

Det er skummelt. Ubehagelig? Uvant er kanskje det rette ordet. Jeg vet ikke om jeg har det bedre eller værre, for på noen områder er det mye bedre, men jeg har så mye hat, så mye frustrasjon. Så mange ukjente tanker og følelser. Til tider kjennes det bare tomt ut. Det er vanskelig, for en større del av meg ønser tilbake til det trygge. Samtidig vet jeg at det jeg ønsker nå ikke går overens med planene mine for høsten, eller bare for denne sommeren for den saks skyld. Jeg rives mellom følelser og fornuft, og selv om det er positivt i form av at jeg tidligere ikke kunne kjenne fornuften, kun de destruktive følelsene som prøvde å lure meg, er dette en tilstand som er skremmende for meg. Fordi det var konflikten mellom følelser og fornuft som til slutt ble for mye og som gjorde at jeg tø til det jeg gjorde.

Det er mye som har skjedd siden jeg skrev et skikkelig innlegg her og jeg vil bare si takk til dere som fortsatt er innom bloggen min. Det er helt utrolig at dere fortsatt orker det (<3). Siden jeg skrev meg ut fra Post 2 i Mars har jeg vært nesten en uke på vestlandet (hos familie) med sol og fjellturer, fått meg jobb, søkt skoler til høsten, vært en halv uke i La Cala i Spania, fullført VGS og møtt 30 seconds to mars igjen i Praha. Det er i hvert fall de litt større tingene jeg ønsker å fortelle som har skjedd for min del. Det er noen ting til som har skjedd, eller som skal skje, men det kan jeg sikkert fortelle om en annen gang. Jeg ville egentlig bare få sagt hei, jeg har det ikke bra, men jeg lever, som alltid.

Jo friskere jeg blir, desto sykere blir jeg

Det er noe sant i det. Jo mer jeg går opp i vekt, desto mer klamrer anoreksien seg fast i meg. Jeg vil ikke gå inn på det nå, men jeg kan si det sånn: Jeg har det mildt sagt jævlig.

Jeg fant ut i dag at man kan fiinne ut litt av hvordan jeg har det ved å se på meg når jeg hører på musikk på bussen/toget/gåtur/whatever, så lenge jeg har ørepropper i.
Hvis jeg bare hører på musikk har jeg det ikke for ille, men sikkert ikke for bra heller. Det går bare greit dårlig, som vanlig.
Hvis du kan høre rytmen av musikken, må du se om jeg smiler eller ikke. Smiler jeg, har jeg det bra. Smiler jeg ikke kan det godt hende jeg er i ferd med å gråte eller så har jeg det i hvert fall passe jævlig.
Hvis du kan høre 30 seconds to mars spilles, og du hører det like tydelig som meg, da kan jeg love at jeg er i helvete i mitt eget hode.

I love her. The way she lies.

[Repost]
Når jeg legger meg for å sove. Hun er der. Når jeg går til skolen. Hun er der. Når jeg ser deg inn i øynene, smiler og ler fordi du gjør meg glad. Hun er der. Den dårlige venninnen. Stemmen. Hun er kanskje stille når jeg har det fint med deg, men hun er der likevel. Alltid. Når jeg spiser. Når jeg sitter i timen på skolen. På bussen. Hun forteller hvordan jeg er. Sannheten om meg. Hjernevasket. Hun forteller meg hva alle andre tenker om meg, men som de ikke tør å si. "Stygg. Feit. Ekkel. Plagsom. Motbydelig. Irriterende. Tragisk. Patetisk. Forjævlig." Og jeg stoler på henne. Hvert et ord hun sier. For hun er den eneste som tør å si sannheten. Jeg ser opp til henne. Hjernevasket. Følger hennes ord. Om jeg trosser henne, både med og uten vilje, da får jeg høre det. Sannheten. "Verdiløse lille dritt. Udugelig. Alle hater deg. Slank deg, herregud. Du er så jævlig ekkel å se på! Fettet, få det bort. NÅ! Du vil aldri være god nok. For noen."
Først hører jeg henne. Hun er meg og jeg kjenner raseriet. Jeg får lyst til å rive vekk alt det overflødige fettet som nå plutselig er der. Klore det ut av meg. Få det vekk. Men jeg vet det ikke fungerer. Likevel fortsetter hun. "Du kommer aldri til å klare noe i livet. Du er patetisk. Se på deg selv! Herregud, så tragisk! Jeg hater deg!" Hun er ikke lengre meg. Hun står utenfor. Ser ned på meg. Raseriet er ikke det samme, men hun gjør meg reddd. Skrikene er så høye. Ekte. Og jeg ender opp, med knærne trekt opp under haken. Sittende på badegulvet. Alene og gråtende. Jeg holder rundt meg selv. Ingen andre får lov. Ingen skal få se hvor svak jeg er. Ingen skal se tårene som renner.
Så hvorfor hører jeg da på henne, når hun gjør mer så mye vondt? Fordi hun kan hviske. Hun kan lokke. "Bare litt til. Hundre gram til, du kan klare det. Hundre gram, så er du verdt noe. Da skal jeg slutte å skrike. Da har du vært flink. Kom igjen. For min skyld? Det er ikke så vanskelig. Bare litt til nå! Og litt til!" Hun er så fin, når hun bare vil. Hvorfor skulle jeg ikke tro henne? Hun er jo perfekt. Hun er ærlig. Hun vil meg jo bare mitt beste! Hjernevasket. Så jeg hører på henne. Hundre gram, det går fint. Jeg har kontrollen. Ikke mer enn hundre gram. Jeg stopper der. De hundre grammene vil gjøre henne fornøyd. Da slutter hun å skrike, det har hun jo lovet!
Men hundre gram lettere og jeg hører henne på ny. "Hundre gram? Var det seriøst alt du klarte? Fy faen, så tragisk du er! Det er en grunn til at ingen liker deg! Feite, ekle drittunge." Så jeg må fortsette. Og fortsette. Og fortsette. Kan ikke stanse. Da skriker hun igjen. Men jeg har kontrollen. Jada. Full kontroll. Det er jo jeg som vil ned i vekt, er det ikke? Jeg som vil bli verdt noe. Jeg vil ikke miste vennene mine. Hundre gram til, så foblir de hos meg. Bare hundre gram, så forlater de deg ikke. Jeg bare orker ikke fler skrik. Fler tårer alene. Kontrollen, jeg hadde den jo! Jeg hadde kontroll! Hvor forsvant den? Hjelp meg, noen! Ser dere ikke at jeg sliter? "Smil bitch! Ellers skjønner de hvor jævlig patetisk idiot du er. Da kommer de hvertfall aldri til å begyne å like deg. Herregud, trekk inn magen også. Du har aldri sett verre ut. Verdiløs."
Hun blir ikke fornøyd. Aldri. Ikke før jeg er død. Jeg vet det. Jeg vet kravene hennes og likevel følger jeg. Fordi jeg er redd. Fordi jeg er nedbrutt. Fordi jeg ikke lengre har krefter til å stå opp mot henne.
Pust inn. Pust ut.

Denne teksten skrev jeg (med noen endringer) 20 desember 2012. Jeg var syk og sliten. Veldig syk. Og veldig sliten.  Veide mindre enn noen sinne, men fortsatt nesten to kg over laveste vekt. Jeg hadde det vondt og ville helt ærlig ikke leve lengre. Noen dager før hadde jeg fått spørsmål om hvordan det var å ha anoreksi. Dette var det jeg skrev og jeg er fortsatt enig. Dette, i større eller mindre grad, er (for mange) anoreksi. Dette er fortsatt min hverdag. Men ikke like ille. Heldigvis.
Av flere grunner.


Just a failure.


9 ukers innleggelse var alt jeg orket denne gangen. Jaokei, det er faktisk 5 uker mer enn hva jeg har klart tidligere. Selv om jeg hadde minst 4 uker til jeg kunne vært der. Jeg vet at jeg svikter. Det gjør jeg alltid. Så unnskyld. Igjen. For at jeg feiler. Igjen.

Søndagslykke



Jeg vil ha trenger flere dager som søndag. Det finnes ikke nok ord til å beskrive hvor mye dette betyr.

Min eneste stolthet.

Noen ganger trenger man en pause. Bare for å puste. Det er vanskelig å stole på hva folk sier, lover, hva de forteller om andres erfaringer og prøver å få meg til å tro at det kommer til å gjelde for meg også, når mine erfaringer er stikk motsatt. I dag var ikke bare jeg, men også de andre i behandlingsteamet overrasket over hva som foregår. Men ingen av dem kan forstå den intense smerten jeg føler over det.  De to siste ukene har vært grusomme. Mildt sagt. Jeg hater alt som har skjedd med meg den siste halvannen måneden så intenst. Jeg angrer. Ja, jeg angrer så ekstremt på tidspunktet jeg ble innlagt på. Jeg skulle aldri, aldri, aldri ha fått søknaden sendt så tidlig. ALDRI. Det var ikke min indre motivasjon. Det har aldri vært ett snev av min egen motivasjon for dette denne gangen. Null. Nada. Ikke det grann.

For litt over tre måneder siden var jeg her sist. Det tok meg halvannen måned å bli dårlig. En og en halv til før jeg var tilbake her. I dette jævlige helvete. Etter planen skulle jeg ikke vært her før om fem uker. FEM-FUCKINGS-UKER!! Jeg vet ikke om dere klarer å forstå hvor vondt det er når du jobbet ræva av deg (bokstavelig talt) i halvannen måned, når du har vært så ekstremt stolt over hva du har fått til på så kort tid, og når du så blir nødt til å se det, alt du har jobbet for, din største stolthet, det eneste du til en viss grad føler at du får til, når du bare må se det forsvinne. Alt. Alt sammen. Borte på et blunk. Misforstå meg rett. Inni meg er jeg direkte stolt over hva jeg fikk til på rett under syv uker. Nå hater jeg meg selv for å "Gi opp" så lett, så rask tid etter. Jeg skammer meg. Ja, direkte skammer meg. Det er jævlig. Bare forestill deg det selv. Se for deg det å se alt forsvinne. Det som har opptatt deg, hver time, hvert minutt, hvert sekund i halvannen måned. Hver våken time. Fra sekundet du våkner om morningen, til du legger deg om kvelden. Tvinger deg selv gjennom tunge dager, uansett hvor sliten du er, fordi du vet det er verdt det til slutt. Når dagene går med til å gjøre alt du kan for å nå målet ditt. Jogge, løpe, gå i timesvis. Gjøre alt du kan for å få distrahere tankene dine vekk fra mat, slik at du ikke skal falle for fristelsen, uansett hvor høyt kroppen skriker etter næring. Slik at du ikke skal være svak. Og når du ikke gjør noe aktivt for å distrahere deg, eller få vekk fettet som ligger og klamerer seg fast rundt beina i kroppen din, da planlegger du dagen etter. Når du skal opp. Når du skal ut. Når du skal tillate deg selv noe som helst form for væske for å kunne klare å holde ut resten av dagen uten. Når du skal gå. Når du skal trene. Selv når du våkner midt på natten tenker du på det. For det er sulten som vekker deg. Jeg har kjent meg stolt. Så jævla forbanna stolt for at jeg endelig fikk til noe. For at jeg endelig hadde noe jeg klarte. Noe jeg var godt til. For at jeg endelig skulle bli mer fornøyd med meg selv igjen.

Jeg vet det høres sykt ut, men prøv å forstå. I mine øyne er jeg verdiløs. Jeg får aldri til noe. Aldri. Jeg er elendig. Feit. Stygg. Ekkel. Motbydelig. Karakterene mine er flaks. Vennene mine vil egentlig ikke ha noe med meg å gjøre. De er bare så alt for snille og så vannvittig gode, at de tør ikke si det til meg. Jeg er til bry for alle i familien min. I veien for deres gjøremål. Jeg er elendig i skuespill, der lo alle sammen av meg bak ryggen min (I mitt hode i hvert fall). Jeg er elendig til å ta bilder, det er bare helt tragiskt i forhold til hva andre får til. Tekstene mine er flate og kjedelige. Jeg er elendig og får aldri til noe som helst jeg prøver på. Og nå har det eneste som var mitt, det eneste jeg følte jeg fikk til til en viss grad, det eneste jeg var stolt over. Det er blitt tatt fra meg på null tid. Og nå er jeg like patetisk og verdiløs som før. Det er vondt. Det gjør så uendelig vondt. Å stå her uten noenting. Med skyldfølelse. Skam. Tomhet. Og med ti tusner av tanker som trekker meg ned i mørket.

I dag dro jeg hjem fra posten for en ukes tid. For å få en pause fra alt.

Syk. Frisk. Tanker. Syk.

Tanker. Alt handler om tanker. Tankenes kraft. Tankenes meninger. Tankenes kontroll. Tankenes makt over deg. Over hva du gjør. Over hvem du er i akkurat dette øyeblikk, Jeg har titusenvis av tanker i hodet mitt. Hver og en av dem prøver å overbevise meg. River og sliter i hver minste lille tvil og usikker het som finnes i meg. Blåser seg opp og gjør seg så overveldende som overhode mulig. Alt i et desperat forsøk på å prøve å få meg til å fokusere på den spesifike tanken. Utføre de spesifike handlingene. Og til slutt nå det ene målet. "Drømmene!" sier noen. "Døden" lokker en svak tanke. Man forstår ikke at over halvparten av tankene som roper ut om alle verdens vakre drømmer og mål, at de lyver. At de også måler opp likkisten, samtidig som de komponerer din begravelsessang. Ikke før det er for sent.
Jeg vet ikke alltid hvilke tanker jeg skal følge. For selv om jeg nå vet hvem som lurer meg, lar jeg de ofte styre fortsatt. Jeg ignorerer min egen fornuftighet og lurer meg selv til å tro på deres hellige mantra. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. BULLSHIT!

Det smertefulle er ikke når du forstår at tankene har løyet til deg, fått deg til å tro på uoppnåelige mål med døden som hensikt, men når innser at du fortsetter å følge løgnene, fordi det er de som frister mest.

Syk, Sykere, Sykest?

"Jeg er jo sykere sånn diagnosemessig enn dere andre her", sa en av de andre, nyankomne pasientene i samtalegruppa i dag. Som om den kjenner oss. Som om det vet hvilke diagnoser vi andre har. Som om dette er en konkurranse. Og dette sier pasienten like etter en annen hadde fortalt om hvordan h*n hadde måttet kjempe i helgen med å passe på så h*n alltid var i nærheten av noen for å ikke skade seg selv eller ta selvmord. Likevel tør pasienten å påstå at den er sykere. Har det verre. Har en mer alvorlig versjon av sin diagnose enn oss andre? Uten å bryte noen taushetsplikter kan jeg fint si at personen sliter med depresjoner (de som er på min post sliter hovedsakelig med angst og depresjon. 2 av 11 plasser er for spiseforstyrrede bare). Selv er jeg diagnosert med anoreksi. Den dødeligste psykiske sykdommen som er. 5-10% av alle diagnosert med anoreksi kommer til å dø i løpet av 10 år. Innen 20 år vil 18-20% være døde. Ca 1 av 5. Bare rundt halvparten blir helt friske. Men den pasienten er sykere sånn diagnosemessig. Så klart. For jeg er jo egentlig ikke syk. Jeg har jo egentlig aldri vært noe særlig syk. I hvert fall ikke alvorlig. Jeg klarer meg fint. Jeg trenger ikke mat, jeg er jo alt for stor fra før av. Jeg burde gå tilbake til å sulte meg selv, så kanskje jeg blir fortjent diagnosen jeg har. Uten at den er noe særlig ille alstå. Anorektikere er jo egentlig ikke syke.

Som om dette er en konkurranse i å være sykest. Ha det værst. Som om psykisk sykdom kan måles! Joda, det er forskjell i alvorlighetsgrad med tanke på faren for livet. Noen trenger mer oppfølging enn andre. Noen trenger innleggelser, andre ikke. Det vil ikke si at de som trenger innleggelser har det værre enn de som klarer seg uten. Det handler om hvordan man takler det. For uansett hvilken diagnose, uansett om man heter Per eller Kari, så er psykisk sykdom et helvete og helt jævlig for hver og en av de som opplever det.

Jeg er kanskje mer sårbar for slike kommentarer enn andre, det vet jeg ikke. Kanskje har det noe med diagnosen min, siden den overbeviser om at det er et mål å være tynnest og sykest, som gjør at jeg blir så provosert. Men aldri, ALDRI påstå at du er sykere psykisk sett enn noen andre. Du aner ikke en kjeft om hva som foregår i hodet på de andre!





Alt jeg kan er å forklare.

Har du noen sinne sett bildet av kaninen som også er en and? Eller den gamle, kroknesede damen som også er en vakker, ung kvinne? Eller hva med vasen som kan bli til to ansikter? Har du sett disse bildene? Man kan veksle selv mellom hvilken versjon av bildene man ønsker å se. Ofte kan man slite voldsomt med å se den andre tingen når man først har sett den ene. Du må sette inn all konsentrasjon på å prøve å vri det bildet til noe annet. Det kan ta lang tid, men man greier det til slutt. Men har du lagt merke til at uansett hvordan eller hvor mye du prøver, så er det umulig å se begge tingene på en gang?

Jeg har en spiseforstyrrelse. Mer spesifikt, anoreksi. Jeg har hatt mange opp og ned turer i lløpet av diagnoseperioden min. Dette er min tredje innleggelse her på post 2 og selv om jeg på enkelte områder har vært sykere de to siste gangene, har jeg aldri vært så mentalt syk som jeg var våren 2012. Det verste var kanskje det at jeg ikke så det. Jeg merket det ikke. Forstod det ikke. Det er store, svarte hull i hukommelsen min helt fra november 2011 og fram til juni. Et halvt år som knapt finnes. Jeg følte meg relativt normal. Det var da vel ikke noe såå galt med meg? Jeg var jo ikke skikkelig syk. Blodprøvene var fine, jeg kom meg på skolen en del av dagene i hvert fall. Okei, så ble jeg kanskje lettere sliten enn andre, både mentalt og fysisk, men det var da vel ikke noe alvorlig ille med meg?
Jeg skrev en del på denne tiden. I en egen bok. Det-var-helt-sykt. Jeg. Tankene mine. Alt. I dag kan jeg lure på hvordan i all verden jeg kunne tenke slikt. Så jeg virkelig ikke hvor syk jeg var? Den gang da kunne jeg ikke tenke meg hvordan et normalt liv kunne fungere. Hvordan jeg hadde fungert bare 1-2 år i forveien.

Jeg forventer ikke at noen skal kunne forstå meg. Forstå mine tanker, hva jeg har gått og går igjennom. Noen kjenner seg kanskje igjen i noe, mens for andre er ordene mine helt fjerne. De kan ikke fatte og begripe hvordan i all verden noen kan ha det sånn. Tenke slikt. Og det er ikke så rart heller. De lever i en helt annen verden enn hva jeg har gjort og gjør for øyeblikket. Og jeg kan ikke forvente at andre skal forstå meg, når jeg selv har blit skremt av min egen tankegang.
Jeg kan ikke få deg til å seg min verden. Alt jeg kan er å forklare den.

"A quiet desperation's buildig higher"


Jeg har tusen tanker, men ingen jeg tør bør vil  må si høyt.

[30 Seconds to mars - A beautiful lie]

 

Du ser ikke alt i dag, for i dag er ikke i morgen

Høsten 2012
Follo DPS
Legetime
- Og håret ditt? Hvordan er det med det?
- Det har begynt å falle ut igjen og jeg skjønner det ikke. Jeg har jo ikke kuttet ned så mye på maten
- Men var du mye stresset tidligere i høst? Med tanke på skole og Capio?
- Ja, men det er jo lenge siden nå
- Det tar tid før kroppen reagerer på slike ting.

Jeg sluttet nesten å spise i november. I dag er det 27 januar. I morgen klokken 10 har jeg vært innlagt i tre uker. For noen dager siden la jeg merke til at håret mitt begynte å falle ut. Igjen. En reaksjon på hva som begynte for nesten tre måneder siden. Jeg vet det.  Det kan ta lang tid før håret reagerer på stress og sulting. Jeg satt og tenkte på det i desember, da håret ennå ikke hadde begynt å falle ut. "Da er jeg sikkert ikke så syk. Da spiser jeg fortsatt nok til at håret mitt ikke faller ut. Mer enn nok. For mye. Feite faen". Nå, x kg tyngre, feitere, eklere mer Vigdis og kroppen sier fra at jeg har vært syk. Syk nok til at det får konsekvenser.



Jeg kunne skrevet om det vakre livet


Jeg kunne skrevet en historie om en jente som var selvsikker. En som trodde på seg selv. En som kanskje ikke hadde så mange venner da hun var liten, men de få hun hadde var veldig gode. Jeg kunne fortalt om oppveksten til denne jenta. Om turer hun dro på, steder hun reiste til, ting hun opplevde. Om hvordan hun som liten drømte om å bli danser. Om hvordan hun senere fikk en kjærlighet for hester. Jeg kunne ha fortalt om hennes fascinasjon for stjerner og verdensrommet, og hvordan hun som liten drømte om å få reise til månen og til mars. Jeg kunne skrytt av henne og fortalt om hvordan hun alltid har vært god i matte eller hvordan hun som 9-10 åring skrev historier som fikk faren hennes til å merke at det var noe talent der. Jeg kunne fortalt hvor aktiv hun var som barn. Om hvordan hun elsket alle årstidene og det å være ute.
Videre kunne jeg fortalt om hvordan denne jenta ble veldig aktiv innen avholdsbevegelsen, og ungdomsorganisasjonen Juvente. Hvordan hun elsket å dra på kurs, være leder, dra på samlinger, fler kurs. Jeg kunne prøvd å fortelle hvor mye denne organisasjonen og de menneskene i den betydde for henne. Hvordan hun sjeldent var hjemme to helger på rad. Jeg kunne skrytt mer over jenta, for at hun fikk gode karakterer på skolen. For hvordan hun hadde klart å utvide vennekretsen sin fra noen få jenter i nærområdet, til folk over hele landet. Jeg kunne fortalt om hennes lidenskap for foto og skriving. Om hvilke drømmer hun hadde.
Jeg kunne skrevet en historie og bare stoppet den der. Vinteren 2011/12. Da jenta ikke lengre klarte å skjule smerten som hadde vokst inni henne helt siden barnehagen. Men historien ville ikke vært hel. Den ville ikke vært om meg.

Les mer i arkivet » Juni 2015 » April 2015 » Mars 2015
hits