You're not broken, just bent

Sommeren 2015 var tff. Den var lang og hard, og full av indre kamper. Angsten hadde tatt meg, og jeg klarte ikke lenger holde bloggen oppdatert. 17. august samme r ble jeg innlagt p Capio Anoreksisenter i Fredrikstad. Jeg har vrt der n gang tidligere og det tok meg to netter fr jeg skrev meg ut. Denne gangen hadde jeg bestemt meg. Jeg skulle ikke gi meg. Uansett hvor vanskelig det ble. Uansett hvor mye jeg grt, klorte opp huden min og strittet i mot behandlingen. Uansett om alt inni meg skrek av smerte. Skrek at jeg ikke skulle bli der en eneste dag til. Jeg gikk opp kilo p kilo, og da jeg trodde jeg ikke kunne klare mer, ble jeg vrende og gikk opp flere kilo. Nringsdrikk p nringsdrikk. Det er noe av det tffeste jeg har gtt igjennom, men ogs noe av det beste. Til jul var jeg ferdig med nringsdrikker. Ferdig med ukentlige blodprver. Ferdig med restriksjoner p hvor mye jeg kunne bevege meg. Jeg var ferdig med synes synd p meg selv og gi opp i det noe ble litt vanskelig.

Jeg mtte gamle venner og fikk meg nye. 15. juni 2016 fikk jeg endelig frerkort, og dagen etter flyttet jeg inn i en leilighet p Grnerlkka i Oslo. Sommeren ble brukt til reising. Fire uker i USA, tre av dem p reise med den beste jenta som finnes. New York, San Fransisco og Los Angeles. Deretter Camp Mars (sommerleiren til Thirty Seconds to Mars) med en skotte, tre briter, en nordmann og en canader. Herlighet, for en sommer!

Siden det har jeg ftt verdens beste kjreste (hans ord. Men er helt enig med han da!) og flyttet inn med ham. N er jeg ferdig med mitt frste av tre r p vei mot en bachelor i journalistikk.
Jeg har vrt innom bloggen en gang i blant for se om det fortsatt er noen som leser, og det har vrt overraskende mange innom! Det varmer at det fortsatt er noen som er innom og leser, selv to r etter forrige innlegg. Jeg beklager at det har tatt s lang tid for meg skrive en oppdatering, men det har vrt mye kjemping, mange trer og lite energi til overs. Angsten har vrt sterk og jeg har hatt mye gjre etter jeg startet p studier. S tusen takk for at dere fortsatt bryr dere. Jeg er ikke frisk og har fortsatt mange vonde tanker, men jeg fr god sttte fra kjreste, familie, venner og psykolog. Alt er ikke bra, men det er bedre.

Polen-London-Ahus-Psyk-Hjemme

Mai og s langt av juni har kjentes som en berg og dalbane. Jeg hadde en fantastisk tid fra 2-10 mai med tur til Polen for se Mars og der etter London (av samme grunn) hvor jeg fikk bo hos en fantastisk venninne. Jeg skulle gjerne ha opplevd den uken igjen og igjen og igjen.

Da jeg kom hjem var kroppen tydligvis ganske utbrent. Tre dager senere ble jeg sendt til ahus, men jeg har aldri ftt s elendig behandling ifht spiseforstyrrelsen. Etter 2,5 dag ble jeg videresendt til akuttpsykiatrisk, men fikk snakket meg ut av innleggelse der. Jeg prvde fortsette spise litt mer hjemme, men etter to dager fikk jeg sykelige vskesamlinger i hele kroppen. Jeg kunne knapt pne ynene og hadde fysisk vondt, srlig i ansiket, av alt vannet. S der rk forsket p opprettholde matmengden og vekten beveget seg nedover igjen. Legen ville fortsatt ha meg innlagt et sted, ettersom jeg fortsatt ikke var helt "stabil". 26 mai ble jeg innlagt for fjerde gang p dgnenheten. Daglige blodprver, blodtrykksmling to ganger daglig (innimellom fler) og veldig begrenset aktivitet frste uken. Andre uken klarte jeg tigge meg til 30 min gtur, men mtte mle blodtrykk hver gang. Var trykket eller pulsen for lav, fikk jeg ikke lov g. Ettersom posten jeg var p skulle stenges ned for sommeren (posten legges ned og pnes som en sf-enhet til hsten. Den hadde 11 sengeplasser, 2 for sf, resten for depresjon/angst. Til hsten blir det kun 4 senger, alle for sf) ble oppholdet 2,5 uker. 12 Juni ble jeg derfor skrevet ut.

Og n? Jeg spiser. Ikke mye, ikke hva som er anbefalt, ikke hva kostlisten sa, men nok til klare meg hvert fall. Jeg er rastls, sliten, utlmodig. Delvis deprimert. Folk virker glade over sommerferie. For min del har jeg ikke ferie. I dag er det onsdag. Det kunne vrt hvilken som helst onsdag i ret. De er alle sammen like tomme. Det er egentlig fint lite jeg ser frem til. Alt virker s meningslst. Hadde jeg bare vrt rik.
S ja. Dette var hvert fall en liten update. Hper dere nyter sommeren.

De neste 10 dagene

Torsdag:
Foredrag og Fysioterapi
Fredag:
Bursdag for sster
Lrdag - Tirsdag:
Polen og konsert
Onsdag:
Psykolog
Torsdag og fredag:
? kanskje fysioterapi en dag
Lrdag-Sndag
London og konsert

Men akkurat n hper jeg bare kvalmen snart vil ta slutt. Blir oftere og oftere kvalm om jeg spiser, uansett hvor mye/lite. Jeg vet ikke. Hper det gir seg.

Mitt skalte "frir"

Det er en grunn til at jeg ikke stopper deg p gata, setter meg ved siden av deg p bussen eller toget, eller stirrer intenst ned p telefonen/iPoden min nr du gr forbi. Det overhode ikke fordi jeg ikke har sett deg, for tro meg, jeg har skannet hvert eneste ansikt, studert hver hrfrisyre og analysert alle antrekk nye i min sken etter kjente, for vite hvem jeg skal unng stte p eller mte blikket til. Men det er heller ikke fordi jeg ikke liker deg eller ikke nsker snakke med deg. Jeg skulle s inderlig gjerne sltt av en prat med deg, gitt deg en klem eller kanskje tatt en kaffe mens vi snakket sammen om alt mellom himmel og jord. Men jeg er redd. Livredd faktisk. Livredd de to frste, uungelige sprsmlene, "Hvordan gr det?" og kanskje det verste; "Hva gjr du for tiden?". Greit nok, jeg kan lett lyve p det frste sprsmlet. Svare at "Det gr" eller "Jeg lever i hvert fall" fr jeg spr deg hvordan du har det. Men s kommer det. Du lurer p hva jeg driver med. Hva jeg gjr og hva jeg har drevet med siden sist vi s hverandre. Og med det sprsmlet er det som om du spytter meg i ansiktet og trkker, tramper, hopper p den siste lille stoltheten jeg kanskje mtte ha flt den dagen som gjorde at jeg turte g ut dren.
"Nei, ikke stort egentlig" svarer jeg, i et forsk p unng sprsmlet ditt.
"ja, tar du et fri r?" Frir? FRIR? Kaller du dette fri?
"Ja, jo, noe snt" svarer jeg og prver svelge vekk den voksende klumpen i brystet.
"Ja, det er jo deilig det og!" svarer du og jeg fr deg heller til snakke om studiene eller jobben din, eller planene dine for en verdensreise, fr jeg unnskylder meg med at jeg m rekke toget og snur meg vekk med et raskt "Fint se deg igjen!". P toget hjem sitter jeg og fler meg mildt sagt forjvlig. Tankene tar overhnd og overbeviser meg nok en gang om at alt jeg er, er en stor, mislykket klump med fett.

Du skjnner, da du for snart 2 r siden startet p studier, dro i militret, tok et faktisk frir eller dro p folkehgskole, ble jeg hjemme. Jeg mtte ta opp to fag for f fullfrt vgs, men hovedsakelig trengte jeg tid p meg. Tid til bli frisk. Etter en liten vektoppgang, tilbakefall og en ni ukers lang innleggelse prvde jeg meg p livet. Jeg fikk meg jobb, skte skoler, kom inn p en skole og i september i fjor flyttet jeg hjemmefra. Men jeg hadde det fortsatt forjvlig og etter knapt en mned tok tankene spass overhnd at jeg begynte bli redd for vre alene, for hva jeg kunne finne p dersom jeg fikk sjansen. Jeg avlsuttet studene og satte meg p frste fly hjem. Og dette kan jeg fint fortelle deg om dersom du spr. Jeg har lagt det bak meg. Eller, jeg har lagt det nok bak meg til at jeg klarer snakke om det. Men dette var i oktober og du vil vite hva jeg har bedrevet tiden min med siden da. "Fint lite" svarer jeg og vil mest av alt krype ut av huden min, forsvinne ned i et sort hull. Og jeg vet du bare mener det godt nr du forteller meg at det m vre deilig, men det gjr s forbanna vondt og jeg tr ikke forklare deg, for jeg er redd du ikke skal forst.

Dette er ikke et frir. Det er faktisk alt annet enn fri. Jeg kjemper, hver eneste bidige dag kjemper jeg. Fra sekundet jeg vkner om morningen, til jeg legger meg om kvelden kjemper jeg mot meg selv. Med meg selv? Jeg vet ikke en gang hva som er hva lengre. I hele vinter har jeg kjempet for holde meg selv i livet. Kjempet mot tankene i mitt eget hode. For det er der problemet ligger. Jeg kan ikke ta "fri". Aldri. Jeg kan ikke reise bort og rmme fra alt som er vondt nr det er jeg som er min egen verste fiende. Det er ikke "deilig" for meg vre hjemme dag ut og dag inn. Likevel tr jeg ikke mte deg, for angsten stopper meg i fra det. Det er et paradoks, jeg vet, men for yeblikket er jeg ikke sterkere enn meg. Og det gjr vond, helt forjvlig vondt, men jeg aner ikke hvordan jeg skal forklare deg det s du forstr. For vet du egentlig hvordan det er g i dager, uker, mneder med en uro og smerte i brystet som bare eskalerer for hver dag som gr? Vet du hvordan det er vkne nr frste tanken som slr deg er "Faen, ikke en dag til" eller legge deg hver kveld med et nske om aldri vkne? Dagene gr til psykologtimer og fysioterapi, og resten av tiden vies til distrahere deg selv fra mat, til kontrollere alt du spiser eller drikker. Og der kommer det neste problemet. Alle mine tanker gr til mat, vekt og destruktive tanker. I tillegg har jeg sultet hjernen min i mange mneder. S dersom vi kommer oss forbi de to frste sprsmlene, aner ikke jeg lengre hvordan jeg skal fre en samtale. Jeg har ingenting intressant fortelle, ingenting snakke om og jeg vet ikke lengre hva jeg skal sprre andre om, fordi det har gtt s lang tid siden jeg hadde en helt hverdagslig samtale. Dette trer p, det skal du vite. Psykiske lidelser er en heltidsjobb med overtid, for du kan ikke bare legge de vekk. S nei, jeg har ikke fri. Jeg har anoreksi, angst, depresjoner og selvmordstanker.

Det kan godt hende du n tenker at "Men hvorfor forteller du meg ikke dette? Jeg vil jo bare sttte deg", men er dette virkelig en samtale du vil ta p pen gate eller p en cafe der hvem som helst kan lytte? Og ville du virkelig flt det s komfortabelt dersom jeg lesset alle mine problemer over p deg, nr du mest sannsynligvis forventet et enkelt svar om studier eller jobb? Jeg tviler. Men jeg vil du skal vite jeg er lei for det. Unnskyld at jeg ikke svarer p meldinger, ser en annen vei og regelrett overser deg. Det er ikke meg. Ikke slik jeg egentlig er. Jeg kan ikke si, med hnden p hjertet, at jeg hper dette endrer seg, for anoreksien har mer makt enn meg for tiden og nsker ikke endre noe, men jeg kan si kanskje. Jeg hper du kanskje kan mte p meg igjen og at jeg er meg, verken mer eller mindre.

"Held between heaven and hell"

Cold - Aqualung

Jeg vil ikke mer. Det er alt.

Alt jeg har er tid..


Jeg forstr ikke helt at det er 1 mars. Hvor forsvant februar? Januar? Julen, desember? Hvor ble det av hsten, sommeren, vren? Det er fortsatt august 2013. Jeg er 19 r. 19. 19. Ikke eldre. Tiden har ikke gtt siden videregende. Og jeg er 19. Jeg har enn tid uten bli stemplet som en udugelig samfunnsborger. Uten vre den tragiske personen som aldri startet studier eller skikkelig jobb. Jeg har enn troen p at noe kanskje, muligens, en dag vil kunne endre seg.

Jeg vet, jeg vet, jeg vet, jeg vet

Og jeg har sett alt dette fr jeg vet hvordan det gr
Det gr snn som det gjr nr man er redd det man ikke forstr
Men jeg vil hre noen si at ogs dette
Det skal g over
Siri Nilsen - Jeg vet

Jeg vet ikke hva som er verst. Det kan ikke helt sammenliknes. Men det smerter vite, vre fullstendig klar og bevist, uten kunne gjre noe med det. Du kan jo tenke deg, vre vken, men paralysert under en opperasjon. Du kjenner alt. Kjenner hvordan kniven skjrer gjennom hud og kjtt. Du fler absolutt all smerten, men er totalt ute av funksjon til gjre noe som helst med det. Du kan prve skrike, men ingen vet egentlig hva de skal gjre. Bedvelse fungerer ikke og alt du kan er kjenne p denne smerten fra kniven som graver dypere og dypere inn i deg.

How can I sleep if I don't have dreams? I just have nightmares.

I've been thinking of everything
I used to want to be
I've been thinking of everything
of me, of you and me
(...)
I'm in the middle of nothing
and it's where I want to be
I'm at the bottom of everything
and I finally start to leave

This is the story of my life
These are the lies I have created

The Story - 30 Seconds to Mars

Det er skremmende vkne og ikke kunne skille drmmen fra virkelighet.

(Overskriften: The neighbourhood - Staying up)

Kalde, skarpe klr som dreper

Hva gjr man nr man verken er villig eller i stand til gjre det som burde gjres, og hver dag kjennes som et helvete? Nr du har den gjennomgende flelsen av "dette gr ikke mer"? Jeg kan ikke beskrive det som noe annet enn et trykk. Et voldsomt trykk av smerte, kvelende, gjr det vondt og tungt skulle puste. Dette er ikke tomheten, den apatien jeg har flt tidligere. Dette er jvelskap jeg sliter med beskrive. Jeg har rett og slett ikke nok ord.
Det er fortvilende og frustrerende, for jeg har ikke energi til ta opp kampen. Til komme meg opp om morningen og gjre noe som helst form for nytte om dagen. Og jada, jeg vet det "spis, s fr du energien, gleden og lysten", men jeg har prvd for faen. Jeg har prvd og gjort og kjempet, og alt som skjedde var at smerten vokste. At tankene ble mrkere. Hyere. Mer dominerende.
Det er ikke gy ligge i sengen og ikke f sove fordi en stemme skriker for hyt til at du kan hre dine egne tanker. Det er skremmende, direkte skremmende, nr ikke en gang piller kan redde deg fra ditt eget hode. Gr jeg mot dem n, kjemper jeg mot dem og spiser mer, da dr jeg. Da vet jeg, at da er det ikke noe meg lengre.
S hvordan forklarer man dette til dem rundt seg..?

Aleksitymi

"Hver gang jeg spr deg om noe angende flelser, virker det som du tenker deg til dem. Du fler de ikke." Sa fysioterapauten forrige uke. For snart et r siden leste jeg en henvisning der jeg fant ut at psykiateren min har lurt p om jeg har aleksitymi. Jeg slo det fra meg frst, selv om jeg hadde en liten stemme som lurte p om det kanskje kunne vre sant. I lpet av vinteren har jeg tenkt p det. Ikke mye, bare litt. Men da fysioterapauten nevnte det forrige uke ble det med ett mer ekte.
"Aleksitymi -manglende ord for flelser. Et begrep som betegner at en person har vanskelig med oppfatte og finne ord for og uttrykke egne flelser, fantasier og drmmer."
Jeg har ftt hre at det er vanskelig n inn til meg. At det er som om jeg sperrer andre ute, men fysioterapauten lurte p om jeg i det hele tatt har tilgang selv. Jeg tror det kanskje er sant. Jeg er ikke god p dette med flelser. Jeg sperrer dem ute. Prver ikke fle, og dersom jeg frst fler noe, har jeg ofte vansker med forklare nyaktig hva det er jeg fler.

Akkurat n er det vondt. Vondt og tomt. Det stopper p et vis der.
Jeg trenger sommer for tine.

Nr alt blir svart

Januar - Jeg ble innlagt. Februar - livet stod stille, fortsatt innlagt. Mars - jeg skrev meg ut og begynte ske jobber. April - Jeg fikk meg jobb. Siden da begynte til g i ett. Sknader, jobb, liten sydentur, eksamen, jobb, mer jobb, en natt i Praha, enda mer jobb, heteslag, en uke p srlandet, jvlig mye jobb i heten, en uke i Praha, mer jobb, fire dager i Canada, 1. september - flytte. Jeg hadde verken tid eller ork til tenke. Jeg visste noe var galt, men jeg klarte holde det vekk ved lpe fra det ene til det neste. Men s ble det stille. For stille. Jeg fikk tid til puste og det fltes som om jeg skulle kveles. Jeg var alene. Helt alene med meg og tankene. Og alt begynte skrike. Jeg vknet opp, andre morning for meg selv. Jeg fikk ikke puste, begynte hyperventilere. Trene rant og rant, og rant. De frste helgene dro jeg hjem. Fortalte aldri hvor vondt jeg hadde det. Ville ikke fortelle, i frykt for at smerten skulle bli ekte.
Smerten var s intens. Joda, jeg hadde stunder der ting fltes litt lettere. Der jeg kunne g rundt og bare suge til meg den herlige flelsen av bo i London, kjenne seg trygg i en millionby. Men for hver dag som gikk, ble det mrkere. Jeg kunne ikke lengre g p fortauet langs trafikkerte veier eller vente p undergrunden uten tenke "Ett skritt, s vil alt bli stille. Ett skritt, s vil alt bli fint. Ett skritt".

Det har gtt to mneder siden jeg sendte meldingen til mamma og sa at jeg ikke klarte mer. To mneder siden jeg flyttet hjem. Jeg skulle s gjerne nske jeg kunne si at ting var blitt bedre n. At jeg var tilbake i jobb, begynt med nettstudier, at livet var litt enklere, men nei. Hver dag vkner jeg, utslitt, med tanken "Hvordan skal jeg overleve enda en dag?" surrende i hodet. I lpet av dagen gr det et mantra inni hodet mitt "Hper jeg dr. Hper jeg dr. Hper jeg dr". Hver kveld legger jeg meg med det samme hpet om aldri vkne igjen. Jeg har ikke mange ml i hverdagen. Skal jeg til psykologen, er det alt jeg fr til den dagen. Jeg prver g tur. Klarer jeg gjre noe mer, som stvsuge, vaske kjkkenet, bake noe til jul, er jeg stolt fordi jeg har ftt til noe. Jeg har enn ikke kjpt en eneste julegave, enn ikke ringt sjefen og sagt opp, enn ikke fortalt venninner at jeg er hjemme. Jeg klarer ikke. Bare fr det ikke til.
Nr man gr gjennom en mrk tunnell, der man ikke klarer se eller forst at den har noen som helst ende, er det vanskelig skjnne vitsen med i det hele tatt st opp om morningen.

Dagboksnotat, 2 Desember


Jeg ligger i sengen min. Stirrer i taket. Hvitmaling. Orker ikke st opp. Tenker. Prver tenke. Klarer ikke tenke. Tankene spinner, rundt flelsen av hplshet, tomhet, uten at de helt ser til feste seg ved noe konkret. Det er bare tomt.
Jeg snur meg over p hyre side. Blikket faller p de lukkede, hvite gardinene, der lyset utenfra skinner svakt igjennom og gjr konturene av vinduskarmen skarpere. Igjen tenker jeg. Prver tenke. Klarer ikke tenke. Tankene spinner, uten feste seg ved noe konkret.
Jeg lar blikket gli omkring i rommet i hp om finne noe som kan gi meg en flelse. En god flelse, noe som kan gi hp, glede. Men selv ikke blikket nsker feste seg ved noe. Det bare registrerer raskt hva som befinner seg i rommet. Et hvitt klesstativ der mine frste tspissko henger nrmest meg. Det hvite skjerfet som ligger p stolen. P pulten av solid tre, som har s alt for mange ting p seg, stopper blikket ved lerretet jeg fikk av Eva for noen r siden. Den med tekst fra MCR malt i sort og rd p seg. Men blikket holder seg kun et halvt sekund der fr det raskt glir videre. Isbjrnbildet jeg fikk til konfirmasjonen min, de limegrnne veggene, den hvite karmen rundt dren, det gullfargede drhndtaket.
Jeg snur meg tilbake p ryggen og kjenner hvordan jeg tynges ned i madrassen av min egen kroppsvekt. Der. Noe tankene fester seg ved. Bare s synd det er det eneste tankene har klart feste seg ved de siste mnedene.

Apatisk

Stirrende i en vegg, uten av stand til gjre noe. Nummen, men samtidig p bristepunktet. I fred med bryte sammen fullstendig. Mrkt. Ingen kulde, men heller ingen varme. Uten vre i stand til kunne smile. Er dette livet?

Utdrag

"At vekten fortsatte krype oppover, bekreftet bare at jeg, i egne yne, snart mtte vre frisk. At jeg fortsatt var deprimert, at jeg ikke frivillig oppskte venninner til tross for at jeg var i Oslo, at angsten fortsatt hindret meg fra fungere i nrheten av optimalt, lot jeg meg ikke merke med. Jeg var blitt s vant til leve med sykdommen at den var blitt min nye standard, min nye normal. (...) Jeg trengte noe mer, noe mlbart. Noe mer hndfast enn et konsept som i seg selv var et definisjonssprsml - for hva innebar det egentlig? (...) Alt vil ordne seg bare jeg kommer i gang med studiet"
- Kristine Getz, "Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?"

Bekmrkt

Jeg vet ikke. Det er vanskelig. Det er vondt. Det er ikke det at jeg ikke vil eller ikke prver, det er det at jeg ikke har sjangs til se, forst, hvordan det i det hele tatt skal fungere. Hvordan jeg skal f det til. Hvordan skal man finne en vei nr alt man ser er svart? Du vet, det er vanskelig smile nr man ikke skjnner hvorfor man skal det.

Tok bildet i helgen med oldemor sitt kamera. Ca 100 r gammelt.

Primrose Hill by Night



Det gjr vondt. S jvla forbanna vondt. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjre.

9 Days Count Down

Dagene gr veldig i ett, fler jeg. Det er allerede fire uker siden jeg flyttet hit og snart en uke har gtt siden vi fikk frste prosjektet. I morgen er det bare 9 dager igjen til frste innlevering, noe jeg er veldig spent p hvordan kommer til g.
Denne helgen har pappa vrt p besk og det har vrt veldig fint. Vi har for det meste gjort ting vi ikke har gjort fr i London, som dra til Greenwich (som uttales "gren" ikke "green" fant jeg ut) til Royal Observatory og sett p fotoutstilling der, g langs kanalen i Camden og vrt innom London Zoo. I gr fikk jeg ogs tatt noen fantastiske bilder over skylinen. Det har vrt en veldig fin helg og jeg har kost meg masse. I morgen er det ny skoledag (har fri p mandager) med forelesning frste halvdel av dagen hvertfall.
Utover det vet jeg ikke hvordan det gr, egentlig. Mye angst angende mat er vell alt jeg kan si.

(Langs kanalen ved Camden)
Ja, forresten, tar en Foundation Degree (=forkurs) i Arts and Design, Photography Pathway. S studerer foto.



Minor Update

Klokken er seks minutter over midnatt og lyden av trafikk og redningsbiler har endelig tatt slutt. Den eneste lyden jeg reagerer p n, kommer fra min kjre room mate som biter tennene sammen hvert 3 sekund, ca.
I morgen har jeg vrt her i min frste hele sammenhengende uke. Alene. Litt rart. Innimellom litt skummelt. Overveldende kanskje? Men ogs fint. For snart tre uker siden satte jeg og mamma oss p flyet med noen store kofferter. Etter to timers flytur og en evighet med taxi (vi orket ikke drasse de med oss rundt gjennom byen), ankom vi boligen som skal vre mitt hjem den neste tiden, i alle fall frem til jul. Det var kanskje litt tidlig dra ned hit en hel uke fr skolen startet (eller fr jeg trodde den startet). Mamma dro hjem etter en natt og jeg klarte meg fint, trodde jeg. Da jeg vknet andre dagen, helt alene, hadde jeg vondt. Fysisk smerte p grunn av fysisk smerte. Jeg hadde enn fire dager, helt alene, i en storby jeg kun har feriert i et par ganger. Jeg ville ikke slse med penger og kjente bare en vond klump vokse inni meg. Det var bde med lettelse og ekstrem skam og skuffelse jeg tok frste flyet hjem den dagen. Likevel angrer jeg ikke. Det var godt komme hjem en helg, og da jeg fikk vite frste skoledag, som egentlig bare var en registreringsdag, at jeg ikke startet fr uken etter, var det lettere andre gangen ta flyet hjem over helgen.
Men n har jeg alts vrt her i snart en uke. Skolen har svidt begynt snirkle seg i gang for klassen min sin del og jeg har allerede ftt meg flere venner. Natt til onsdag hadde jeg min frste "night out" her, hvor jeg dro p white party med to og en halv jente.

Jeg burde kanskje fortelle HVOR jeg bor da. Jeg bor en gate bortenfor David Beckham, 15 minutter unna Hyde Park i vest-London. Her skal jeg vre og studere i hvert fall frem til slutten av mai. Jeg kommer kanskje til vre flinkere til si ting her, ettersom det nok kommer til bli noe alenetid (i alle fall n i starten). Jeg har uansett ikke ftt psykolog her nede og nsker ikke akkurat pne meg til de nye vennene mine med det frste. Og jeg er ikke frisk. Langt i fra. Mye er fortsatt minst like vondt som fr, og nr jeg n ikke fr mte den som har stttet meg mest, dette ret, like mye som fr, og jeg egentlig ikke har hatt jevnlige psykologsamtaler p ett r (sett bort i fra innleggelsen i vinter) er det mye som ikke fr plass i meg.
Men ja. dette var ikke ment som et dystert innlegg, men som en update p hva som skjer. S hvis det er noen som lurer p noe, bare spr!

P.S. Tusen takk for at dere fortsatt gidder komme innom bloggen min daglig. Det betyr utrolig mye for meg!

Syke tanker og sommerdager

Det er slitsomt alltid vre p t hev for tankene sine. Jeg skriver ikke mye her lengre, ikke fordi jeg har det s spesielt bedre angende tankene mine, men fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal kunne uttrykke dem. Fordi jeg fler meg hyklersk dersom jeg nevner diagnosen min eller forteller at jeg fortsatt er syk.
Jeg har jobbet mye denne sommeren. Opptil 10 dager p rad, med 8 timers skift hver dag. Det er bde fint og vondt. Fint, fordi n tjener jeg endelig mine egne penger. Vondt fordi jeg n fler jeg kastet bort hele fjorret. Jeg jobbet ikke. Jeg var hjemme. Leste en gang imellom til eksamen. Gikk turer hver dag, som bare ble lengre og lengre. Tvangstrente i to mneder. Innleggelse. Jeg ble bare sykere og sykere fra hsten til nyttr, hvor jeg ble innlagt. Det var ikke fr midten av april fr jeg begynte bruke "alenetiden" min p ikke-spiseforstyrrede-relaterte ting. Jeg har hatt ett r som p en mte fles veldig langt, p en annen mte er det som om det var et par mneder siden jeg var ferdig med 3 klasse videregende.
Likevel er det vondt at jeg n jobber, fordi dette er siste tiden min fr skolestart, og jeg har brukt denne tiden p jobbe. I de ukene med 30 grader og bare solskinn, hadde jeg en uke ferie p srlandet, der det var noe kaldere enn hjemme. Ellers har jeg jobbet. Og jobbet. Og jobbet. Et sted uten air condition.
Men jeg skal ikke klage. Jeg har hatt en fin sommer. Jeg har mtt to av mine tre strste inspirasjoner og idoler, hatt det helt fantastisk p ferie i Praha, solt meg og badet, sett isbjrn for frste gang i mitt liv (dog i fangenskap), og jeg skal en tur til Canada og mte mine tre strste inspirasjoner, igjen. Deretter er det kun halvannen uke til skolestart. Noe jeg bde gruer og gleder meg til. Det blir skummelt, og uvant. Et r uten rutiner og det st opp tidlig, for s g inn i en hverdag med skole hver dag. Men igjen, jeg skal ikke klage. Jeg er vannvittig heldig som er kommet inn i det heletatt, ettersom jeg skte noks sent. I tillegg blir det ufattelig spennende. S joda, skummelt, men fantastisk spennende.
S lenge tankene ikke fr total kontroll.

bli frisk handler om trre st i det skremmende, ukjente, ubehagelige.

Det er skummelt. Ubehagelig? Uvant er kanskje det rette ordet. Jeg vet ikke om jeg har det bedre eller vrre, for p noen omrder er det mye bedre, men jeg har s mye hat, s mye frustrasjon. S mange ukjente tanker og flelser. Til tider kjennes det bare tomt ut. Det er vanskelig, for en strre del av meg nser tilbake til det trygge. Samtidig vet jeg at det jeg nsker n ikke gr overens med planene mine for hsten, eller bare for denne sommeren for den saks skyld. Jeg rives mellom flelser og fornuft, og selv om det er positivt i form av at jeg tidligere ikke kunne kjenne fornuften, kun de destruktive flelsene som prvde lure meg, er dette en tilstand som er skremmende for meg. Fordi det var konflikten mellom flelser og fornuft som til slutt ble for mye og som gjorde at jeg t til det jeg gjorde.

Det er mye som har skjedd siden jeg skrev et skikkelig innlegg her og jeg vil bare si takk til dere som fortsatt er innom bloggen min. Det er helt utrolig at dere fortsatt orker det (<3). Siden jeg skrev meg ut fra Post 2 i Mars har jeg vrt nesten en uke p vestlandet (hos familie) med sol og fjellturer, ftt meg jobb, skt skoler til hsten, vrt en halv uke i La Cala i Spania, fullfrt VGS og mtt 30 seconds to mars igjen i Praha. Det er i hvert fall de litt strre tingene jeg nsker fortelle som har skjedd for min del. Det er noen ting til som har skjedd, eller som skal skje, men det kan jeg sikkert fortelle om en annen gang. Jeg ville egentlig bare f sagt hei, jeg har det ikke bra, men jeg lever, som alltid.

Jo friskere jeg blir, desto sykere blir jeg

Det er noe sant i det. Jo mer jeg gr opp i vekt, desto mer klamrer anoreksien seg fast i meg. Jeg vil ikke g inn p det n, men jeg kan si det snn: Jeg har det mildt sagt jvlig.

Jeg fant ut i dag at man kan fiinne ut litt av hvordan jeg har det ved se p meg nr jeg hrer p musikk p bussen/toget/gtur/whatever, s lenge jeg har repropper i.
Hvis jeg bare hrer p musikk har jeg det ikke for ille, men sikkert ikke for bra heller. Det gr bare greit drlig, som vanlig.
Hvis du kan hre rytmen av musikken, m du se om jeg smiler eller ikke. Smiler jeg, har jeg det bra. Smiler jeg ikke kan det godt hende jeg er i ferd med grte eller s har jeg det i hvert fall passe jvlig.
Hvis du kan hre 30 seconds to mars spilles, og du hrer det like tydelig som meg, da kan jeg love at jeg er i helvete i mitt eget hode.

I love her. The way she lies.

[Repost]
Nr jeg legger meg for sove. Hun er der. Nr jeg gr til skolen. Hun er der. Nr jeg ser deg inn i ynene, smiler og ler fordi du gjr meg glad. Hun er der. Den drlige venninnen. Stemmen. Hun er kanskje stille nr jeg har det fint med deg, men hun er der likevel. Alltid. Nr jeg spiser. Nr jeg sitter i timen p skolen. P bussen. Hun forteller hvordan jeg er. Sannheten om meg. Hjernevasket. Hun forteller meg hva alle andre tenker om meg, men som de ikke tr si. "Stygg. Feit. Ekkel. Plagsom. Motbydelig. Irriterende. Tragisk. Patetisk. Forjvlig." Og jeg stoler p henne. Hvert et ord hun sier. For hun er den eneste som tr si sannheten. Jeg ser opp til henne. Hjernevasket. Flger hennes ord. Om jeg trosser henne, bde med og uten vilje, da fr jeg hre det. Sannheten. "Verdilse lille dritt. Udugelig. Alle hater deg. Slank deg, herregud. Du er s jvlig ekkel se p! Fettet, f det bort. N! Du vil aldri vre god nok. For noen."
Frst hrer jeg henne. Hun er meg og jeg kjenner raseriet. Jeg fr lyst til rive vekk alt det overfldige fettet som n plutselig er der. Klore det ut av meg. F det vekk. Men jeg vet det ikke fungerer. Likevel fortsetter hun. "Du kommer aldri til klare noe i livet. Du er patetisk. Se p deg selv! Herregud, s tragisk! Jeg hater deg!" Hun er ikke lengre meg. Hun str utenfor. Ser ned p meg. Raseriet er ikke det samme, men hun gjr meg reddd. Skrikene er s hye. Ekte. Og jeg ender opp, med knrne trekt opp under haken. Sittende p badegulvet. Alene og grtende. Jeg holder rundt meg selv. Ingen andre fr lov. Ingen skal f se hvor svak jeg er. Ingen skal se trene som renner.
S hvorfor hrer jeg da p henne, nr hun gjr mer s mye vondt? Fordi hun kan hviske. Hun kan lokke. "Bare litt til. Hundre gram til, du kan klare det. Hundre gram, s er du verdt noe. Da skal jeg slutte skrike. Da har du vrt flink. Kom igjen. For min skyld? Det er ikke s vanskelig. Bare litt til n! Og litt til!" Hun er s fin, nr hun bare vil. Hvorfor skulle jeg ikke tro henne? Hun er jo perfekt. Hun er rlig. Hun vil meg jo bare mitt beste! Hjernevasket. S jeg hrer p henne. Hundre gram, det gr fint. Jeg har kontrollen. Ikke mer enn hundre gram. Jeg stopper der. De hundre grammene vil gjre henne fornyd. Da slutter hun skrike, det har hun jo lovet!
Men hundre gram lettere og jeg hrer henne p ny. "Hundre gram? Var det serist alt du klarte? Fy faen, s tragisk du er! Det er en grunn til at ingen liker deg! Feite, ekle drittunge." S jeg m fortsette. Og fortsette. Og fortsette. Kan ikke stanse. Da skriker hun igjen. Men jeg har kontrollen. Jada. Full kontroll. Det er jo jeg som vil ned i vekt, er det ikke? Jeg som vil bli verdt noe. Jeg vil ikke miste vennene mine. Hundre gram til, s foblir de hos meg. Bare hundre gram, s forlater de deg ikke. Jeg bare orker ikke fler skrik. Fler trer alene. Kontrollen, jeg hadde den jo! Jeg hadde kontroll! Hvor forsvant den? Hjelp meg, noen! Ser dere ikke at jeg sliter? "Smil bitch! Ellers skjnner de hvor jvlig patetisk idiot du er. Da kommer de hvertfall aldri til begyne like deg. Herregud, trekk inn magen ogs. Du har aldri sett verre ut. Verdils."
Hun blir ikke fornyd. Aldri. Ikke fr jeg er dd. Jeg vet det. Jeg vet kravene hennes og likevel flger jeg. Fordi jeg er redd. Fordi jeg er nedbrutt. Fordi jeg ikke lengre har krefter til st opp mot henne.
Pust inn. Pust ut.

Denne teksten skrev jeg (med noen endringer) 20 desember 2012. Jeg var syk og sliten. Veldig syk. Og veldig sliten. Veide mindre enn noen sinne, men fortsatt nesten to kg over laveste vekt. Jeg hadde det vondt og ville helt rlig ikke leve lengre. Noen dager fr hadde jeg ftt sprsml om hvordan det var ha anoreksi. Dette var det jeg skrev og jeg er fortsatt enig. Dette, i strre eller mindre grad, er (for mange) anoreksi. Dette er fortsatt min hverdag. Men ikke like ille. Heldigvis.
Av flere grunner.


Just a failure.


9 ukers innleggelse var alt jeg orket denne gangen. Jaokei, det er faktisk 5 uker mer enn hva jeg har klart tidligere. Selv om jeg hadde minst 4 uker til jeg kunne vrt der. Jeg vet at jeg svikter. Det gjr jeg alltid. S unnskyld. Igjen. For at jeg feiler. Igjen.

Sndagslykke



Jeg vil ha trenger flere dager som sndag. Det finnes ikke nok ord til beskrive hvor mye dette betyr.

Min eneste stolthet.

Noen ganger trenger man en pause. Bare for puste. Det er vanskelig stole p hva folk sier, lover, hva de forteller om andres erfaringer og prver f meg til tro at det kommer til gjelde for meg ogs, nr mine erfaringer er stikk motsatt. I dag var ikke bare jeg, men ogs de andre i behandlingsteamet overrasket over hva som foregr. Men ingen av dem kan forst den intense smerten jeg fler over det. De to siste ukene har vrt grusomme. Mildt sagt. Jeg hater alt som har skjedd med meg den siste halvannen mneden s intenst. Jeg angrer. Ja, jeg angrer s ekstremt p tidspunktet jeg ble innlagt p. Jeg skulle aldri, aldri, aldri ha ftt sknaden sendt s tidlig. ALDRI. Det var ikke min indre motivasjon. Det har aldri vrt ett snev av min egen motivasjon for dette denne gangen. Null. Nada. Ikke det grann.

For litt over tre mneder siden var jeg her sist. Det tok meg halvannen mned bli drlig. En og en halv til fr jeg var tilbake her. I dette jvlige helvete. Etter planen skulle jeg ikke vrt her fr om fem uker. FEM-FUCKINGS-UKER!! Jeg vet ikke om dere klarer forst hvor vondt det er nr du jobbet rva av deg (bokstavelig talt) i halvannen mned, nr du har vrt s ekstremt stolt over hva du har ftt til p s kort tid, og nr du s blir ndt til se det, alt du har jobbet for, din strste stolthet, det eneste du til en viss grad fler at du fr til, nr du bare m se det forsvinne. Alt. Alt sammen. Borte p et blunk. Misforst meg rett. Inni meg er jeg direkte stolt over hva jeg fikk til p rett under syv uker. N hater jeg meg selv for "Gi opp" s lett, s rask tid etter. Jeg skammer meg. Ja, direkte skammer meg. Det er jvlig. Bare forestill deg det selv. Se for deg det se alt forsvinne. Det som har opptatt deg, hver time, hvert minutt, hvert sekund i halvannen mned. Hver vken time. Fra sekundet du vkner om morningen, til du legger deg om kvelden. Tvinger deg selv gjennom tunge dager, uansett hvor sliten du er, fordi du vet det er verdt det til slutt. Nr dagene gr med til gjre alt du kan for n mlet ditt. Jogge, lpe, g i timesvis. Gjre alt du kan for f distrahere tankene dine vekk fra mat, slik at du ikke skal falle for fristelsen, uansett hvor hyt kroppen skriker etter nring. Slik at du ikke skal vre svak. Og nr du ikke gjr noe aktivt for distrahere deg, eller f vekk fettet som ligger og klamerer seg fast rundt beina i kroppen din, da planlegger du dagen etter. Nr du skal opp. Nr du skal ut. Nr du skal tillate deg selv noe som helst form for vske for kunne klare holde ut resten av dagen uten. Nr du skal g. Nr du skal trene. Selv nr du vkner midt p natten tenker du p det. For det er sulten som vekker deg. Jeg har kjent meg stolt. S jvla forbanna stolt for at jeg endelig fikk til noe. For at jeg endelig hadde noe jeg klarte. Noe jeg var godt til. For at jeg endelig skulle bli mer fornyd med meg selv igjen.

Jeg vet det hres sykt ut, men prv forst. I mine yne er jeg verdils. Jeg fr aldri til noe. Aldri. Jeg er elendig. Feit. Stygg. Ekkel. Motbydelig. Karakterene mine er flaks. Vennene mine vil egentlig ikke ha noe med meg gjre. De er bare s alt for snille og s vannvittig gode, at de tr ikke si det til meg. Jeg er til bry for alle i familien min. I veien for deres gjreml. Jeg er elendig i skuespill, der lo alle sammen av meg bak ryggen min (I mitt hode i hvert fall). Jeg er elendig til ta bilder, det er bare helt tragiskt i forhold til hva andre fr til. Tekstene mine er flate og kjedelige. Jeg er elendig og fr aldri til noe som helst jeg prver p. Og n har det eneste som var mitt, det eneste jeg flte jeg fikk til til en viss grad, det eneste jeg var stolt over. Det er blitt tatt fra meg p null tid. Og n er jeg like patetisk og verdils som fr. Det er vondt. Det gjr s uendelig vondt. st her uten noenting. Med skyldflelse. Skam. Tomhet. Og med ti tusner av tanker som trekker meg ned i mrket.

I dag dro jeg hjem fra posten for en ukes tid. For f en pause fra alt.

Syk. Frisk. Tanker. Syk.

Tanker. Alt handler om tanker. Tankenes kraft. Tankenes meninger. Tankenes kontroll. Tankenes makt over deg. Over hva du gjr. Over hvem du er i akkurat dette yeblikk, Jeg har titusenvis av tanker i hodet mitt. Hver og en av dem prver overbevise meg. River og sliter i hver minste lille tvil og usikker het som finnes i meg. Blser seg opp og gjr seg s overveldende som overhode mulig. Alt i et desperat forsk p prve f meg til fokusere p den spesifike tanken. Utfre de spesifike handlingene. Og til slutt n det ene mlet. "Drmmene!" sier noen. "Dden" lokker en svak tanke. Man forstr ikke at over halvparten av tankene som roper ut om alle verdens vakre drmmer og ml, at de lyver. At de ogs mler opp likkisten, samtidig som de komponerer din begravelsessang. Ikke fr det er for sent.
Jeg vet ikke alltid hvilke tanker jeg skal flge. For selv om jeg n vet hvem som lurer meg, lar jeg de ofte styre fortsatt. Jeg ignorerer min egen fornuftighet og lurer meg selv til tro p deres hellige mantra. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. Tynn = lykke. BULLSHIT!

Det smertefulle er ikke nr du forstr at tankene har lyet til deg, ftt deg til tro p uoppnelige ml med dden som hensikt, men nr innser at du fortsetter flge lgnene, fordi det er de som frister mest.

Syk, Sykere, Sykest?

"Jeg er jo sykere snn diagnosemessig enn dere andre her", sa en av de andre, nyankomne pasientene i samtalegruppa i dag. Som om den kjenner oss. Som om det vet hvilke diagnoser vi andre har. Som om dette er en konkurranse. Og dette sier pasienten like etter en annen hadde fortalt om hvordan h*n hadde mttet kjempe i helgen med passe p s h*n alltid var i nrheten av noen for ikke skade seg selv eller ta selvmord. Likevel tr pasienten pst at den er sykere. Har det verre. Har en mer alvorlig versjon av sin diagnose enn oss andre? Uten bryte noen taushetsplikter kan jeg fint si at personen sliter med depresjoner (de som er p min post sliter hovedsakelig med angst og depresjon. 2 av 11 plasser er for spiseforstyrrede bare). Selv er jeg diagnosert med anoreksi. Den ddeligste psykiske sykdommen som er. 5-10% av alle diagnosert med anoreksi kommer til d i lpet av 10 r. Innen 20 r vil 18-20% vre dde. Ca 1 av 5. Bare rundt halvparten blir helt friske. Men den pasienten er sykere snn diagnosemessig. S klart. For jeg er jo egentlig ikke syk. Jeg har jo egentlig aldri vrt noe srlig syk. I hvert fall ikke alvorlig. Jeg klarer meg fint. Jeg trenger ikke mat, jeg er jo alt for stor fra fr av. Jeg burde g tilbake til sulte meg selv, s kanskje jeg blir fortjent diagnosen jeg har. Uten at den er noe srlig ille alst. Anorektikere er jo egentlig ikke syke.

Som om dette er en konkurranse i vre sykest. Ha det vrst. Som om psykisk sykdom kan mles! Joda, det er forskjell i alvorlighetsgrad med tanke p faren for livet. Noen trenger mer oppflging enn andre. Noen trenger innleggelser, andre ikke. Det vil ikke si at de som trenger innleggelser har det vrre enn de som klarer seg uten. Det handler om hvordan man takler det. For uansett hvilken diagnose, uansett om man heter Per eller Kari, s er psykisk sykdom et helvete og helt jvlig for hver og en av de som opplever det.

Jeg er kanskje mer srbar for slike kommentarer enn andre, det vet jeg ikke. Kanskje har det noe med diagnosen min, siden den overbeviser om at det er et ml vre tynnest og sykest, som gjr at jeg blir s provosert. Men aldri, ALDRI pst at du er sykere psykisk sett enn noen andre. Du aner ikke en kjeft om hva som foregr i hodet p de andre!





Alt jeg kan er forklare.

Har du noen sinne sett bildet av kaninen som ogs er en and? Eller den gamle, kroknesede damen som ogs er en vakker, ung kvinne? Eller hva med vasen som kan bli til to ansikter? Har du sett disse bildene? Man kan veksle selv mellom hvilken versjon av bildene man nsker se. Ofte kan man slite voldsomt med se den andre tingen nr man frst har sett den ene. Du m sette inn all konsentrasjon p prve vri det bildet til noe annet. Det kan ta lang tid, men man greier det til slutt. Men har du lagt merke til at uansett hvordan eller hvor mye du prver, s er det umulig se begge tingene p en gang?

Jeg har en spiseforstyrrelse. Mer spesifikt, anoreksi. Jeg har hatt mange opp og ned turer i llpet av diagnoseperioden min. Dette er min tredje innleggelse her p post 2 og selv om jeg p enkelte omrder har vrt sykere de to siste gangene, har jeg aldri vrt s mentalt syk som jeg var vren 2012. Det verste var kanskje det at jeg ikke s det. Jeg merket det ikke. Forstod det ikke. Det er store, svarte hull i hukommelsen min helt fra november 2011 og fram til juni. Et halvt r som knapt finnes. Jeg flte meg relativt normal. Det var da vel ikke noe s galt med meg? Jeg var jo ikke skikkelig syk. Blodprvene var fine, jeg kom meg p skolen en del av dagene i hvert fall. Okei, s ble jeg kanskje lettere sliten enn andre, bde mentalt og fysisk, men det var da vel ikke noe alvorlig ille med meg?
Jeg skrev en del p denne tiden. I en egen bok. Det-var-helt-sykt. Jeg. Tankene mine. Alt. I dag kan jeg lure p hvordan i all verden jeg kunne tenke slikt. S jeg virkelig ikke hvor syk jeg var? Den gang da kunne jeg ikke tenke meg hvordan et normalt liv kunne fungere. Hvordan jeg hadde fungert bare 1-2 r i forveien.

Jeg forventer ikke at noen skal kunne forst meg. Forst mine tanker, hva jeg har gtt og gr igjennom. Noen kjenner seg kanskje igjen i noe, mens for andre er ordene mine helt fjerne. De kan ikke fatte og begripe hvordan i all verden noen kan ha det snn. Tenke slikt. Og det er ikke s rart heller. De lever i en helt annen verden enn hva jeg har gjort og gjr for yeblikket. Og jeg kan ikke forvente at andre skal forst meg, nr jeg selv har blit skremt av min egen tankegang.
Jeg kan ikke f deg til seg min verden. Alt jeg kan er forklare den.

"A quiet desperation's buildig higher"


Jeg har tusen tanker, men ingen jeg tr br vil m si hyt.

[30 Seconds to mars - A beautiful lie]

Du ser ikke alt i dag, for i dag er ikke i morgen

Hsten 2012
Follo DPS
Legetime
- Og hret ditt? Hvordan er det med det?
- Det har begynt falle ut igjen og jeg skjnner det ikke. Jeg har jo ikke kuttet ned s mye p maten
- Men var du mye stresset tidligere i hst? Med tanke p skole og Capio?
- Ja, men det er jo lenge siden n
- Det tar tid fr kroppen reagerer p slike ting.

Jeg sluttet nesten spise i november. I dag er det 27 januar. I morgen klokken 10 har jeg vrt innlagt i tre uker. For noen dager siden la jeg merke til at hret mitt begynte falle ut. Igjen. En reaksjon p hva som begynte for nesten tre mneder siden. Jeg vet det. Det kan ta lang tid fr hret reagerer p stress og sulting. Jeg satt og tenkte p det i desember, da hret enn ikke hadde begynt falle ut. "Da er jeg sikkert ikke s syk. Da spiser jeg fortsatt nok til at hret mitt ikke faller ut. Mer enn nok. For mye. Feite faen". N, x kg tyngre, feitere, eklere mer Vigdis og kroppen sier fra at jeg har vrt syk. Syk nok til at det fr konsekvenser.



Les mer i arkivet Juli 2017 Juni 2015 April 2015
hits